I likhet med dyr er kroppene våre først og fremst laget for overlevelse. En livsviktig egenskap for å overleve er evnen til å kunne håndtere akutte farer og trusler. Det er derfor bra å kunne kjenne frykt og redsel. Om vi blir skremt av noe, reagerer nemlig kroppen automatisk med å slå på alarmsystemet sitt. Vi skifter fra en «hverdagstilstand» til en «alarmtilstand» der vi er klare til flukt, kamp eller der vi stivner helt. Vi kan for eksempel kjenne at hjertet banker hardere og raskere og at pusten vår går fortere. Kroppen forberedes på kamp eller flukt og det strømmer oksygenrikt blod til de musklene som er viktige for å flykte eller kjempe. Aktiviteten i hjernen endres også. Den bruker all energi på å vurdere den umiddelbare faren. Aktiviteten i de områdene vi bruker til å tenke gjennom sammensatte problemer og fintenking går derimot ned. Vi reagerer instinktivt.
Vi blir for eksempel redde om vi plutselig støter på en bjørn i skogen. Det er bra å reagere på bjørner i skogen og det er bra at vi reagerer svært kjapt. Fra naturens side er vi laget slik at vi skal komme oss unna situasjoner som vekker denne alarmresponsen i oss. Det var denne evnen til å unngå fare som reddet livet til forfedrene våre som møtte bjørner i skogen. Denne responsen er også livsviktig for oss i dag.
Angst defineres som en fryktreaksjon som oppstår selv ved fravær av en reell trussel (bjørn). Vår nødvendige fryktrespons har blitt overivrig og alarmsystemet slås på når det ikke trengs. Angst er en vond og slitsomt følelse av at noe fælt vil skje. Vi mennesker har den fantastiske evnen til å tenke og forestille oss ting, og angst kan beskrives som en slags plagsom «bivirkning» av dette. Angst kan sammenlignes med en innbruddsalarm som reagerer på all bevegelse. Den fanger opp innbruddstyven, men også vindkast i gardiner, katten som smyger seg gjennom rommet og blad som faller fra en vissen blomst. Den åpenbare ulempen med en overivrig alarm er at vi ikke vet når det er falsk alarm. Vi reagerer som om det er innbrudd på alle alarmene.
Den kroppslige aktiveringen vi får når alarmsystemet vårt slås på er ikke farlig i seg selv. Det er en livsviktig og nødvendig overlevelsesmekanisme. Målet med angstbehandling er ikke å fjerne all angst men å lære deg at angstresponsen ikke er farlig. Vi skal også trene på å regulere ned responsen i situasjoner der vi ikke trenger den, det vil si ikke flykte når du ikke trenger det.
Inntil 70 % av befolkningen opplever ubehag og noe uro når de skal i tannbehandling. 5-15% har moderat angst, mens omtrent 5% har alvorlig grad av tannbehandlingsangst. I møte med en streng og hardhendt skoletannlege, en situasjon mange pasienter forteller om, er det normalt og helt riktig å oppleve en fryktreaksjon. Mange forteller at de har hatt store smerter, samtidig som de har følt seg hjelpeløse i tannbehandlingssituasjonen. Smerte og hjelpeløshet er følelser vi er laget for å unngå.Det er ikke lurt å oppsøke situasjoner hvor vi kan bli skadet og som vi ikke har kontroll over.
Problemene oppstår når denne fryktresponsen følger med over i andre situasjoner. En tannbehandlingssituasjon skal i utgangspunktet ikke være en farlig situasjon, og man forsøker å unngå at det skal være smertefullt. Vi skal være trygge når vi sitter i tannlegestolen. Aktivering av kroppens alarmsystem i denne (ufarlige) situasjonen lager dermed trøbbel for oss. Om angsten blir så sterk at den fører til unngåelse av tannbehandling, eller at man gjennomfører tannbehandling med voldsomt ubehag, er dette en fobisk angsttilstand som tilfredsstiller kriteriene for en angstlidelse.
Odontofobi, eller tannlegeskrekk, er en ekstrem og hardnakket frykt for tannbehandling. De som lider av dette har ofte hatt vonde opplevelser hos tannlegen da de var små. Mange beskriver at de har opplevd overgrep eller tillitsbrudd i sine nære relasjoner. Man kan også ha tannlegeskrekk uten helt å vite hvorfor.
Odontofobien medfører ofte at en kommer inn i en ond sirkel. (se figur 1) Denne kalles gjerne unngåelsessirkelen. Fordi en er så redd, unngås tannbehandling. Dette fører til dårligere tannhelse, et større behandlingsbehov og økt sensitivitet i munnen. Man unngår gjerne tannlegebesøk helt til det oppstår akutte smerter som gjør at man bare må til tannlegen. Jo nærmere tiden for tannbehandling kommer, jo verre blir angsten og jo vanskeligere blir det å komme seg til avtalen. Når en har unngått tannbehandling lenge, er det vanlig at man også blir redd for «dommen», det vil si å finne ut hvor mange hull man har, hva som må gjøres og hvor mye det vil koste. Man blir også redd for fordømmelsen og at tannlegen skal si «Hva har du gjort med tennene dine?». Mennesker med tannbehandlingsangst har som oftest god innsikt i sin egen situasjon og de skammer seg ofte veldig over den.